Uheldige navn

BBC presenterer i dag en liste over de mest uheldige navnekombinasjonene i Storbritannia og USA. Og jeg har humret ganske bra. Her er et utdrag:

Justin Case
Barb Dwyer
Stan Still
Terry Bull
Barry Cade
Anna Sassin

Flere av leserne er åpenbart noen spesielle tilfeller selv:

My name was Susan Frame. I am a lawyer. I met and married Robert who is a banker. His surname is Mee. Now we are Sue Mee, a lawyer, and Rob Mee, a banker - ironic? I have taken no end of stick for this, believe me.
Susan Mee, Doncaster
-

Titus Bramble som fenomen

Fotballintern post her: Titus Bramble er en mann som har forårsaket mye ergrelse for Newcastle-supportere, men hans tabber og ofte hjelpeløse opptreden ser ut til å være av såpass kronisk art at navnet hans har blitt et generelt begrep (det finnes endatil egne Titus Bramble-vitser!) Som i BBCs live-referat fra kveldens kamper i Mesterligaen, hvor Inters forsvarsspiller sammenlignes med Titus Bramble:

2010: Nelson Rivas commits himself far too early, allowing Ryan Giggs to run through on goal.

2019: "Re 2010: Nelson Rivas is Serie A's answer to Titus Bramble."

2036: "Inter are appalling. Wouldn't want to be in the dressing room with the special one. On the other hand seeing Nelson Rivas playing has given every Sunday league player hopes of playing for Inter. He doesn't even know which side to mark."

2047: Bad news for fans of slightly hapless defending, Nelson Rivas will take no further part for Inter Milan. He is replaced by Ivan Cordoba. "That must be an injury," says our 5 Live commentator. "No, I think it's because he's had an absolute nightmare," replies Chris Waddle.
-

Fol Chen

Jeg liker plateselskapet Asthmatic Kitty. Ikke bare fordi de har et morsomt navn eller fordi de har Sufjan Stevens i folden, men også fordi de er så greie å legge ut flere gratis mp3er av andre band og artister de gir ut. Og det er ganske mange bra.

Som Fol Chen.

For en stund siden lastet jeg ned låten "Cable TV" som har noen artige pling-plong- og sitar-aktige lyder og fine tekstlinjer som:

Now you've been working so hard / running in circles / like a robot shorting circuits / like it's set to blow

When I think of you baby / my heart just triples in size

Og nå har det kommet en stilfull musikkvideo til også:



Oppdaget videoen via You Ain't No Picasso.
-

Schipper mag ik overvaren

Jeg har nylig vært i Haag på et jobbrelatert seminar og min vane utenlandsreisetradisjon tro kjøpt en tegneserie på et språk jeg ikke kan. Det vil si, flamsk virker i hvert fall å visse likhetstrekk med norsk, tysk og engelsk, selv om de har så mange gutturale lyder at jeg ikke forstår et kvekk av hva de sier.

Men å lese er noe annet: Etter å ha landet på Schiphol, tok jeg et hurtigtog, sneltrein, før jeg måtte bytte om til et lokaltog, kalt stoptrein. Ganske deskriptivt språk, åpenbart. Akkurat som "boarding" på flyplassen var oversatt med instappen. Og tegneserien jeg kjøpte kunne både kjøpes innbundet, hardekaft, eller heftet, slappekaft. Det beste var imidlertid denne reklameplakaten på togstasjonene:

ADOPTEER EEN PUP

Noen forslag til oversettelse?

Og til dem som ikke tok referansen i overskriften: Her er Kristoffer Schau som nederlandsk visesanger anno 1972:

A propos Valentin-dagen i morgen

Nå skriver en niåring bok om dating, "How To Talk To Girls". Ser for meg undertittelen på den norske oversettelsen: "Selv et barn kan klare det". Eller kanskje det er nettopp dem som kan klare det, fordi morsinstinktet overkjører andre *kremt* kompliserende faktorer.

Og jammen kan ikke finanskrisen også få utslag på det seksuelle området: "Is sexual desire entering a recession?" skriver BBC, og jeg lurer på når Dagbladet.no har tenkt å gjøre noe med den saken. Men jeg tviler på at de klarer å finne på et like bra ordspill som BBC.
-

Traktorestetikk

For en odelsgutt som gikk på bygdeskole med klassekamerater som samlet på traktorbrosjyrer, vekker utstillingen "Traktorland" betydelig interesse. Den urbane fotografen Knut Egil Wang har reist til Jæren og fotografert mann med traktor, traktor i McDonald's Drive-Thru, steilende mini-traktor på parkeringsplass, osv. Stavanger Aftenblads positive anmeldelse forteller:

På Jæren finner han traktorer, og spor etter dem i det jærske landskapet - bølgende former under en høy himmel; nærstudier av ornamentale hjulspor i bakken. Og han finner unge menneskers traktorråning, som både han og tekstforfatter Hilde Sandvik presist skildrer som Jærens cowboyer.

Dessverre for meg er utstillingen på Hå gamle prestegard, og jeg har ingen planer om Rogalandstur med hverken det første eller andre. Men kanskje boka hadde vært noe. Gjerne akkompagnert av Tønes, fortrinnsvis med låten "Bonde".

Bildet er lånt fra Hå gamle prestegards nettsider, original her.
-

K-k-k-kaldt!

Du vet det er kaldt når du kjenner nesehårene fryse mens du går på ski innover Lillomarka. Men da har du tross alt valgt å utsette deg selv for det.

Noe annet er det å sitte på jobb med fingervanter fordi du ikke kan stole på varmeanlegget i et kontorbygg som ble ferdigstilt for snaut to år siden. Det var nok mye som gikk "fort og gæli" da byggebransjen gikk på høygir. Forleden dag var det en artikkel i Dagens Næringsliv der StatoilHydro sa at de er usikre på inntjeningen framover fordi de må oppgradere en masse installasjoner og deres erfaring er at førstearbeidet til verft og byggmestere er så slett at utbedringer må gjøres både én og to ganger.

Hva slags leveringsdyktighet er dette:
Tid? Tja.
Kvalitet? Pøh.

Og yrkesstoltheten...

Nei, jeg kjenner litt for mange som jobber i byggebransjen til at jeg skal legge meg ut med dem. Men jeg fryser. På et kontor i Oslo sentrum. Og jeg lever ikke i en roman av Arne Garborg eller Knut Hamsun.
-

Særgrupper og støtteaksjoner

En av de litt slitsomme tingene ved å gå gjennom Oslo er at man aldri kan være i fred for selgere eller ververe. Til Amnesty kan jeg i det minste si at jeg er støttemedlem allerede (selv om jeg vurderer sterkt å gå over til å støtte Human Rights Watch i stedet), mens Redd Barna prayet meg på en matbutikk forleden og absolutt ville jeg skulle gi bare 7 kroner dagen som ville sørge for skole for tre barn i Gaza. Så mange verdige formål...

Men i går ettermiddag hadde jeg en litt annerledes opplevelse. Jeg var sent ute til noe og gikk jeg i full fart forbi en eldre dame på fortauet. Midt i mot kom et eldre ektepar arm i arm, så jeg svingte ut i den biltomme gaten. Og bak meg hørte jeg: "Unnskyld, men du vil ikke støtte bestemødre for fred?" Og jeg tenkte at dét er definitivt et spørsmål jeg aldri vil få. Men hva slags særgruppe med hvilket formål hadde vært aktuelt for meg? Kanskje "Odelsgutter mot Jakten på kjærligheten"? (det kan umulig være så romantisk å drive gård som man vil ha det til) Eller "Anonyme Tottenham-supporteres sorggruppe"?
-

Tysk pop-art

Den tyske kunstneren Thomas Bayrle går for å være sitt lands fremste utøver innen pop-art-sjangeren. El País har i dag en anmeldelse av en retrospektiv Bayrle-utstilling ved museet for samtidskunst i Barcelona (MACBA). Fine bilder hos El País, men jeg tyvlåner et hit.

Original en la página web de MACBA.
-

Nazisten som klarte å slippe unna

Jeg er som kjent "en sucker for andre verdenskrig", som er kamerat av meg kaller det, så da jeg leste overskriften Most-wanted Nazi, now dead, found haven in Cairo i International Herald Tribune, måtte jeg klikke meg inn på saken. Det er et fascinerende kapittel dette med topp-nazistenes flukt utenlands og jakten på dem for å få stilt dem til ansvar for handlingene sine. En del ble tatt, som Adolf Eichmann i Argentina. En del klarte å holde seg i skjul hele livet, som Dr. Joseph Mengele. Og altså Aribert Ferdinand Heim, også kjent som Dr. Død.

Heim var en brutalt makaber lege i konsentrasjonsleirene Buchenwald, Sachsenhausen og Mauthausen. Etter krigen klarte han av alle ting å leve fredelig i Tyskland, i kurbyen Baden Baden hvor han bodde med kone og to barn og arbeidet som gynekolog (sic.), men i 1962 flyktet han rett før etterforskerne fikk sirklet ham inn. Mens man hele tiden har trodd at han flyktet til Latin-Amerika, som de fleste andre topp-nazistene gjorde, så viser det seg at han levde fredelig i Kairo, Egypt, under navnet Tarek Hussein Farid. Og mens nazi-jegerne i Simon Wiesenthal-senteret så sent om i sommer dro til Chile for å prøve å fange ham, viser det seg at han døde av kreft i 1992. Og det virker som han levde et noenlunde normalt liv i disse årene etter krigen:

Even in old age the imposingly tall, athletic German known to locals as Tarek Hussein Farid maintained the discipline to walk some 15 miles each day through the busy streets of Egypt's capital. He walked to the world-renowned Al Azhar mosque here, where he converted to Islam, and to the ornate J. Groppi café downtown, where he ordered the chocolate cakes he sent to friends and bought the bonbons he gave to their children, who called him Uncle Tarek.

Friends and acquaintances here in Egypt also remembered him as an avid amateur photographer who almost always wore a camera around his neck, but never allowed himself to be photographed.

Men jeg klarer ikke fatte hvordan noen kan gå fra et så grotesk livssyn i én periode og så leve en lang periode som et helt "vanlig" menneske. Glemmer man? Legger man det bak seg? Tok han noensinne noe oppgjør med fortiden? Det virker ikke sånn ut fra artikkelen. Så kanskje han bare tenkte at det var ikke menneske- og livssynet hans det var noe galt med; det var bare at han havnet på den tapende siden. Og vinneren dikterer som kjent betingelsene og skriver historien. Eller er det noen verdier som er allmenngyldige uansett?
-

Meet Mr Bailout Bill

I forbindelse med finanskrisen har USAs føderale myndigheter satt sammen noen enorme krisepakker for å prøve å snu de økonomiske indikatorene i positiv retning. En slik kriseplan kalles gjerne for "bailout plan" eller "bailout bill". Et underlig innslag i krisesnakket er en mann som kaller seg for Bailout Bill og står midt på Times Square i New York City og deler ut penger til vanlige folk. Det eneste kriteriet er at man står i kø, og så er man garantert et beløp på minst 50 dollar og maksimum 5000 dollar, skriver BBC. Og det virker å være vederlagsfritt. Vel reklameres det for en nettside, men det er jo ingen forpliktelse om å besøke den. Folk er selvsagt storfornøyde. Men jeg måtte flire litt av Rodriguez, 24:

Basically I just need to pay my bills and save money, and this money helps me do that. With my $50 I'm going to grab a McDonald's now.

Minner meg om ham som hang opp et skilt på veggen med "Utsett ikke til i morgen det du kan gjøre i dag" og proklamerte tydelig: "Jeg begynner i morgen den dag!"
-

He's a lumberjack, he's not OK

The Wall Street Journal skriver at den beste jobben man kan ha i USA er matematiker, med statistiker som nummer tre. Selv kan jeg vel definere meg som en sosiolog (statsvitenskap = politisk sosiologi), og må vel være fornøyd med en åttendeplass.

Kriteriene for rangeringen var gunstige omgivelser (jobbe inne?, borte fra støy og farlige stoffer), fysiske krav til arbeidet (tunge løft, tøy og bøy), og selvsagt lønn. Dermed kommer tømmerhoggerne sist, knepent etter melkebonde, drosjesjåfør og sjømann. Men jeg tror jeg ville foretrukket flere av disse framfor "Nuclear Decontamination Tech" som kommer på 185. av 200 plasser.

Og til dere som ikke tok tømmerhoggerreferansen i overskriften: Here's the Lumberjack Song!

Ny plate fra Andrew Bird

I kveld skal jeg svinge innom en platebutikk og kjøpe den siste platen til Andrew Bird, "Noble Beasts". Jeg er jo blodfan og gleder meg veldig til å høre den. Underlig at den ikke er anmeldt av hverken Dagbladet, Aftenposten eller VG, men både Dagsavisen, Bergens Tidende og TV2 Nettavisen har mest godt å si om den. NRK Lydverket er mest opptatt av at Andrew Bird nok ikke får det store gjennomslaget med denne platen heller. Men det gir jeg blanke blaffen i. Det som plager meg mest er at det ser ut til at han IKKE skal ha konsert i Oslo til våren, men bare i Stockholm og København. Ser det er et smutthull før Stockholm, så kan jo inderlig håpe, men tviler sterkt. Blir vanskelig å reise til København og Lille Vega på en mandag.
-

Drittpakker til Oscar

Nylig ble de nominerte for Oscar 2008 presentert, og filmer som The Curious Case of Benjamin Button, Slumdom Millionaire og Milk har mottatt mange nominasjoner. Og i kampen om å motta den kanskje gjeveste premien, den for årets film, har det utviklet seg en trend med det amerikanerne kaller "mudslinging", der filmselskapene sender ut drittpakker til pressen i forsøk på å sverte en konkurrerende film slik at den ikke skal nå opp i konkurransen.

De sterkeste angrepene har rammet Slumdog Millionaire. Én ting er at filmen har skapt debatt i India og anklages for å å være "a white man's vision of a slum-ridden India". En annen at barneskuespillerne skulle ha fått luselønn og at filmskaperne gav blaffen i dem så snart filmen var ferdig.

The Curious Case of Benjamin Button har opplevd en noe mer kuriøs anklage (pun intended), nemlig om plagiat. Litt rart, med tanke på at filmen er basert på en novelle av F. Scott Fitzgerald og har vært på planstadiet i godt over ti år. Ifølge Dagbladet (som jeg konsekvent ikke linker til pga Twingly som fører kommentarbermen over til bloggen min), hevder en italiensk kontorarbeider imidlertid å ha skrevet den utvidede fortellingen allerede i 1994. En bedre drittpakke er nok sammenligningen med Forrest Gump, som videoen under viser. Selv skal jeg gjøre meg opp en mening når filmen kommer på kino til helgen.

PS: Oscar-utdelingen er den 22. februar.
PPS: Google slår til igjen; dersom du googler "Slumdog Millionaire" får du spørsmål om du mente "Sleddog Millionaire" - ikke bry deg om at du får et titalls million treff på det første søket.
-