Nazisten som klarte å slippe unna

Jeg er som kjent "en sucker for andre verdenskrig", som er kamerat av meg kaller det, så da jeg leste overskriften Most-wanted Nazi, now dead, found haven in Cairo i International Herald Tribune, måtte jeg klikke meg inn på saken. Det er et fascinerende kapittel dette med topp-nazistenes flukt utenlands og jakten på dem for å få stilt dem til ansvar for handlingene sine. En del ble tatt, som Adolf Eichmann i Argentina. En del klarte å holde seg i skjul hele livet, som Dr. Joseph Mengele. Og altså Aribert Ferdinand Heim, også kjent som Dr. Død.

Heim var en brutalt makaber lege i konsentrasjonsleirene Buchenwald, Sachsenhausen og Mauthausen. Etter krigen klarte han av alle ting å leve fredelig i Tyskland, i kurbyen Baden Baden hvor han bodde med kone og to barn og arbeidet som gynekolog (sic.), men i 1962 flyktet han rett før etterforskerne fikk sirklet ham inn. Mens man hele tiden har trodd at han flyktet til Latin-Amerika, som de fleste andre topp-nazistene gjorde, så viser det seg at han levde fredelig i Kairo, Egypt, under navnet Tarek Hussein Farid. Og mens nazi-jegerne i Simon Wiesenthal-senteret så sent om i sommer dro til Chile for å prøve å fange ham, viser det seg at han døde av kreft i 1992. Og det virker som han levde et noenlunde normalt liv i disse årene etter krigen:

Even in old age the imposingly tall, athletic German known to locals as Tarek Hussein Farid maintained the discipline to walk some 15 miles each day through the busy streets of Egypt's capital. He walked to the world-renowned Al Azhar mosque here, where he converted to Islam, and to the ornate J. Groppi café downtown, where he ordered the chocolate cakes he sent to friends and bought the bonbons he gave to their children, who called him Uncle Tarek.

Friends and acquaintances here in Egypt also remembered him as an avid amateur photographer who almost always wore a camera around his neck, but never allowed himself to be photographed.

Men jeg klarer ikke fatte hvordan noen kan gå fra et så grotesk livssyn i én periode og så leve en lang periode som et helt "vanlig" menneske. Glemmer man? Legger man det bak seg? Tok han noensinne noe oppgjør med fortiden? Det virker ikke sånn ut fra artikkelen. Så kanskje han bare tenkte at det var ikke menneske- og livssynet hans det var noe galt med; det var bare at han havnet på den tapende siden. Og vinneren dikterer som kjent betingelsene og skriver historien. Eller er det noen verdier som er allmenngyldige uansett?
-