22 januar 2009

Hvor er engasjementet?

Det er en ting ved de siste ukenes sterke engasjement for palestinerne i Gaza (eller, i en del tilfeller: mot Israel) som gir meg en litt flau smak i munnen: Hvor er det samme engasjementet for andre kriger og grusomheter? Hvor er det voldsomme og varige engasjementet for Burma, for Darfur, for Kongo? Hver gang jeg går forbi Sudans ambassade på Uranienborg tenker jeg at hvis jeg hadde vært litt tøffere i trynet, skulle jeg sprengt postkassen, kastet egg på bygningen eller noe i den duren. I frustrasjon over myndighetens støtte til janjaweed-militsen som slakter ned darfurianere, over at myndighetene kontinuerlig stikker kjepper i hjulene for at internasjonale fredsstyrker skal kunne utplasseres der. Men denne ambassaden behøver ikke noen permanent politibu utenfor (i motsetning til Israels, USAs og Irans ambassade), ikke engang et gjerde.

Kjetil Wiedswang skrev nylig en ypperlig kommentar i Dagens Næringsliv (de beste artiklene i den avisen legges dessverre aldri på nett) om at engasjementet i Israel-Palestina-konflikt kan handle om at vi i større grad klarer å identifisere oss med overgriperen, at Israel som en demokratisk stat av vestlig merke kommer nærmere oss selv enn for eksempel det autoritære islamistiske styret i Sudan. Og i forlengelsen av dette spør jeg meg selv:

- Er det fordi vi ikke forventer noe annet av lederne i Sudan, i Burma, Nord-Korea, Kongo, osv?

Og satt på spissen:

- Er dette fordi de ikke er hvite og vestlige at vi ikke har de samme forventningene til dem?

- Er det greit at noen typer mennesker oppfører seg barbarisk overfor sine medmennesker?

- Har vi ulike moralske standarder for ulike mennesker, ulike land, ulike regimer?

Jeg får ikke dette til å stemme. I hvert fall ikke når jeg leser følgende sjokkerende sak hos BBC om kolera-epidemien i Zimbabwe. Og dette nevnes ikke i norske medier. Ei heller skaper det noe synderlig engasjement eller opprørthet i folket.

Cholera moves to rural Zimbabwe

Medecins Sans Frontieres told the BBC that the disease was spreading to remote areas, while cases in some urban areas, like Harare, were decreasing.

The UN says at least 2,755 people have now died - a 20% rise in a week.

Cholera cases have been reported in all 10 of Zimbabwe's provinces and nearly 50,000 people have been infected with the preventable disease, the WHO says.
The rainy season could lead to even more infections, as water sources become contaminated, aid workers warn.

The cholera outbreak has been fuelled by the collapse of Zimbabwe's health, water and sanitation systems.

Cholera: 2,755 died since August
Anthrax: Eight deaths since November
HIV/Aids: Estimated 400 deaths a day
Maternal mortality: Risen from 168 per 100,000 in 1990 to 1,100 in 2005

President Robert Mugabe has faced increasing criticism over his country's dire economic and humanitarian plight. Mr Mugabe's allies [i.e, other Southern African Countries] have accused Western countries of trying to use the cholera outbreak as an excuse to topple him.

-

4 kommentarer:

Styrkor sa...

enig.

josteindanielsen sa...

Media evner vel bedre å sjokkere enn engasjere? Jeg tror vi lammes. Mer informsajon skaper ikke nødvendigvis mer engasjement. Jeg vet at jeg ikke skal tåle den urett som ikke rammer meg selv, men det er litt lettere å bry seg dersom uretten rammer noen jeg har møtt, eller kjenner til. Hadde du hatt et onkelbarn i Darfur ville du kanksje kastet egget? Jeg skulle blitt med deg!

Einar sa...

Jostein: Du har selvsagt et godt poeng. Man kan bare ikke ta innover seg alt. Så engasjement for en sak er bra, men Palestina-saken blir vel monoman i mine øyne.

josteindanielsen sa...

Det kan jeg være enig i.