Kjemisk kjærleik?

I vitenskapsteori lærer man at alle akademiske disipliner streber etter å etterligne naturvitenskapen, den virkelige vitenskapen med deterministiske lover (og ikke probabilistiske lover som i samfunnsvitenskapen). Det kan så være, men også naturvitenskapelige forskere kan nok risikere å få en horisont tilsvarende diameteren i ei kurompe, for å sitere en nabo hjemmefra. Foreløpig sistemann ut i rekken er Larry Young, professor i nevrokjemi. Han har angivelig påvist at kjærlighet bare er en serie nevrokjemiske reaksjoner i hjernen. Og herav følger (jf BBC):

If that is true then, he says, one would no longer have to rely on oysters or chocolates to create a loving mood.
Instead, it will be possible for scientists to develop aphrodisiacs - chemicals that would make people fall in love with the first person they see.
And for those who have fallen in love with someone they shouldn't have fallen in love with, an antidote to unrequited love.
There is even the prospect of a genetic "love test" to assess whether two potential love birds are predisposed to a happy married life.

Vidunderlige nye verden. Så godt å ha en forklaring på alt og en løsning for alt! Jeg synes Andrew Bird treffer spikeren på hodet i sin sang "Imitosis" om en lignende professor:

and despite what all his studies had shown
that what's mistaken for closeness
was just a case of mitosis
sure fatal doses of malcontent through osmosis
and why do some show no mercy
while others are painfully shy
tell me doctor, can you quantify?
the reason why