Ingrid Betancourt er en tidligere colombiansk presidentkandidat som i juli ble satt fri etter mer enn seks års fangenskap hos den narko-marxist-geriljaen FARC. En sterk historie, men hvordan forteller man den? Eller hvordan spør man om den?
Sannsynligvis ikke som NRKs Anne Grosvold gjorde tidligere i høst, hvor hun åpenbart prøvde å få lokket frem mest mulig følelser foran fjernsynskameraene. Langt mer troverdighet, respekt og taktfullhet har da BBCs Alan Johnston, som selv ble holdt fanget i fire måneder i Gaza. Som Johnston selv skriver om
møtet mellom ham og Betancourt:
Of course this was always going to be more than just another interview. [...]
We embraced and then sat down and began to talk, one kidnap victim to another.Gripende samtale, om det å være i fangenskap, om skyldfølelse overfor familien som må kjenne på uvisshetens og fryktens smerte, om den erkjennelsen av at fangenskapet kunne vare lenge.
-
1 kommentar:
Viktig tema dette, om media si utvikling og behovet for å behandle menneske med respekt, snarare enn som kjelder til underhaldning.
...artikkelen til Johnston minte meg forresten "Netter i Beirut" av Frank McGuinness *,
som klarte å lyfte fram same tema med respektfult alvor, gjennom teaterstykket, som like fullt var underhaldande. Men av det refleksjonsfremjande slaget.
For det er hårfine linjer mellom "følerisk" sentimentalvampyrsk underhaldning, og opplysande, refleksiv underhaldning som tvingar ein til å tenkje i tillegg til å "føle", og såleis kan gjere noko meir med ein etter at tårene har forlete skjermen/ teateret/ kinolerretet.
* Linkar til Netter i Beirut
http://dns.kyber.no/prog.asp?id=108http://www.bt.no/bergenpuls/scene/article626628.ece)
Legg inn en kommentar