Virkelig gospel

Jeg ble bedt av en kamerat om å anmelde en plate i, av alle steder, Presteforeningens blad. Det måtte være noe som kunne treffe målgruppen, så jeg skrev noe om, av alle ting, gospel. Jeg som ikke liker gospel.

Kristin Asbjørnsen: "Wayfaring Stranger"

Jeg trodde aldri jeg skulle like gospel. Ikke etter å ha gjennomlevd nittitallets utallige gospelnights med lokale kor av svært varierende kvalitet og ambisjonsnivå, også utover det rent musikalske. Men denne platen er unntaket som bekrefter regelen: "Wayfaring Stranger" er virkelig gospel med et musikalsk strøk av køntri.

Utfordringen med disse gamle sangskattene er de sammensatte stemningene i gospelen. På den ene siden roper de av klage og lidelse, på den andre siden jubler de over frelsen og håpet om en bedre fremtid. Mye av de siste tjue årenes gospelmusikk har imidlertid hatt en oppstemt slagside som har forflatet sjangeren betraktelig. Kristin Asbjørnsens store prestasjon er at hun på mesterlig vis makter å formidle begge de to sterke strømmene i gospelklassikerne. Stemmen hennes er skjør og lys i en sang som "Wish I Was in Heaven Sitting Down", rå og kraftfull i "In That Morning". Disse ypperlige fortolkningene er åpenbart mer enn resultatet av 16 år med øving; det er fremfor alt grunnklangen av et personlig forhold til "sanger som er til å støtte seg til og få næring fra", som Asbjørnsen skriver i omslaget. Den som lytter til hennes formidling av sangene kan få en lignende opplevelse.
-