Britisk skolefjernsyn

Eller i hvert fall en parodi på det. Strålende.



Fra You Ain't No Picasso.
-

Stakkars lille mann

Jeg åpnet Aftenposten i morges og så et stort bilde av en deppet Alanzinho under overskriften "Går glipp av 60 mill." Foranledningen var at Stabæk-spilleren Alanzinho, som de siste dagene har vært aktuell for en overgang til den tyrkiske klubben Trabzonspor, hadde kalt inn til en pressekonferanse i sin egen leilighet på Bekkestua. Der fikk norske sportsjournalister høre at det ikke ble noen overgang, at Stabæk og Trabzonspor var enige om beløp, men ikke betalingsform, at Alanzinho var trist, osv.

Den var den klassiske historien om den lille mann som blir offer for det grådige, kyniske og hensynsløse "systemet", i dette tilfelle fotballklubben Stabæk. Og journalistene, som vel ofte lar den lille manns og den godt-selgende sak gå foran en balansert fremstilling, lar seg rive med. Som Aftenpostens Robert Veiåker Johansen:

Da Stabæks juvel slapp Aftenposten og flere andre norske medier inn i
hjørneleiligheten sin på Bekkestua i går kveld, var det én ting som var så godt
som fraværende: Smilet hans.

Noen timer tidligere hadde han fått
telefonbeskjed om at Stabæk hadde vendt tommelen ned til tyrkiske Trabzonspors
bud på 40 millioner kroner. «Alan» trodde knapt at det var sant. Han var helt
sikker på at han ville få reise, at alt var i orden.

«Stabæks juvel", fraværet av «Smilet hans», «Alan»... Stakkars lille Alan, den oppofrende, omtenksomme, men likevel så profesjonelle Alanzinho:

–Jeg har ikke motivasjon nå. Jeg er veldig trist, og jeg vet ikke når
tristheten vil gi seg. På banen er jeg en spiller som har behov for å være
fornøyd og glad. Det er jeg ikke nå. Det føles som om jeg har mistet en stor
mulighet i livet. Jeg har en stor familie i Brasil, det er ikke en rik familie,
og alle hadde håpet at dette skulle gå i orden, sier han.
–Vurderer du å
«streike»?
–Nei, selvfølgelig ikke. Jeg har kontrakt med Stabæk, er
profesjonell, og elsker klubben.

Og hva med Stabæk, Alanzinhos arbeidsgiver? De får såvidt komme til orde, men får åpenbart ikke anledning til å kommentere påstander, karakteristikker og antydninger fra Alanzinhos agenter. Eller journalistens egne ledende spørsmål, for den saks skyld:

Verken Fosdahl [Alanzinhos norske agent], agenten Marcelo Di Almeida, tolken
Morten Hennie eller hovedpersonen ville si det høyt, men det skinte gjennom at den søkkrike Stabæk-investoren Kjell Chr. Ulrichsen får skylden
for at avtalen gikk i vasken.
–Stabæk gikk med 30 millioner kroner i
underskudd i fjor, forstår du at de kan si nei til 40 millioner for deg?
–Nei, det forstår jeg ikke. Jeg får mer og mer juling på banen, og jeg kan
bli skadet. Det vet man aldri. Nå frykter jeg at jeg ikke vil få et tilbud som
dette igjen.
[...]
Stabæk var fornøyd med tilbudet fra tyrkerne,
men ikke med måten betalingen skulle skje på. I Alanzinho-leiren bekreftes det
at den norske klubben krevde over halvparten av overgangssummen med en gang. Det
kravet skal ikke ha vært der da partene hadde et svært positivt møte fredag
kveld.
–Vi beklager at vi ikke var klare nok, vi burde ha vært tydeligere
tidligere, men det har skjedd mye i klubben i det siste, sier Stabæk-leder Einar
Schultz, som forteller at spilleren ble «veldig lei seg» da han fikk beskjed om
avgjørelsen.
–Stabæks premisser endret seg i løpet av helgen, sier
Fosdahl.

Og jammen er det ikke plass til noen antydninger om folk fra Bærum, irrelevante argumenter som vil fått nylig Arne Næss til oppgitt riste på hodet:

–Dette handler ikke bare om fotballspilleren Alanzinho, men også om mennesket
Alanzinho. Han er ikke født inn i noen rik familie, sier Di Almeida.
–... i
Bærum, supplerer Fosdahl.

«Alan» føler at han har utrettet og oppnådd
alt som er å utrette og oppnå i Norge.

Det føler ikke Stabæk.

Fortsettelse følger.

Hele pressekonferansen og artikkelen stinket av kynisk iscenesettelse fra Alanzinho og hans agenters side. Det er som regel en del fram og tilbake mellom klubbene og mange sinnrike alternativer og løsninger for betaling av overgangssummer, men de blir som regel enige til slutt. Men Alanzinho og agentene går altså ut i media og legger ekstra press på klubben sin ved å plassere spilleren i offerrollen. Og for under ett år siden var det Alanzinho selv som var så desperat etter å komme seg ut av norsk fotball at Stabæks egne supportere kalte ham "grådig".

Men det er glemt. Den lille manns kamp mot systemet, må vite. Og snart kan nok Robert Veiåker Johansen og hans kollegaer nok en gang glede seg over det meningsfulle ved yrket sitt, for nå blir det visst til at Alanzinho selges likevel. Hadde klubbene kommet til enighet uten Alanzinhos pressekonferanse og medienes oppbacking? Jeg tror det. Men om ikke annet har man i hvert fall klart å forringe omdømmet til Stabæk som klubb og investor Kjell Chr. Ulrichsen. Og det kan nok norske journalister like.

REDIGERING: Har fjernet et par bilder av Alanzinho - se kommentarfeltet.
-

Hvis eg var ein rik mann...

... så hadde jeg utnyttet kjøpers boligmarked i Spania og kjøpt en 108 kvadratmeters leilighet i Barcelona til 115 000 Euro.
-

Bylarm schmylarm

En gang for ikke så lenge siden var by:Larm en spennende festival som ble arrangert i de regionale byene omkring i Norge. Og artistene som spilte var nye og uetablerte. I fjor kom festivalen til Oslo, og det ser dessverre ut til at den blir her. Og andelen veletablerte musikere har gått rett i været. Hvorfor f.eks. Jarle Bernhoft (med all respekt å melde for JB, for all del!) skal ha to konserter på to dager, bare en måned etter han hadde konsert på Rockefeller er meg en gåte. Og hvorfor skal Hanne Hukkelberg eller Lindstrøm eller Skambankt eller Martin Hagfors eller Annie spille? by:Larm er ikke så mye en mulighet for de nye uetablerte som en showcase for de etablerte og erfarne.

Da passer det jo at festivalen er sponset av elitistiske Utenriksdepartementet.

Men du må likevel trykke på en lenke der det står "Englis" for å få engelskspråklige sider (eller trykke "Nors" for å få norske sider når du er på de engelske). Så jeg kan ikke tro at by:Larm er noe annet enn et utstillingskikkhull mot verden.

Mens club:Larm er det nye by:Larm.
-

Hvor er engasjementet?

Det er en ting ved de siste ukenes sterke engasjement for palestinerne i Gaza (eller, i en del tilfeller: mot Israel) som gir meg en litt flau smak i munnen: Hvor er det samme engasjementet for andre kriger og grusomheter? Hvor er det voldsomme og varige engasjementet for Burma, for Darfur, for Kongo? Hver gang jeg går forbi Sudans ambassade på Uranienborg tenker jeg at hvis jeg hadde vært litt tøffere i trynet, skulle jeg sprengt postkassen, kastet egg på bygningen eller noe i den duren. I frustrasjon over myndighetens støtte til janjaweed-militsen som slakter ned darfurianere, over at myndighetene kontinuerlig stikker kjepper i hjulene for at internasjonale fredsstyrker skal kunne utplasseres der. Men denne ambassaden behøver ikke noen permanent politibu utenfor (i motsetning til Israels, USAs og Irans ambassade), ikke engang et gjerde.

Kjetil Wiedswang skrev nylig en ypperlig kommentar i Dagens Næringsliv (de beste artiklene i den avisen legges dessverre aldri på nett) om at engasjementet i Israel-Palestina-konflikt kan handle om at vi i større grad klarer å identifisere oss med overgriperen, at Israel som en demokratisk stat av vestlig merke kommer nærmere oss selv enn for eksempel det autoritære islamistiske styret i Sudan. Og i forlengelsen av dette spør jeg meg selv:

- Er det fordi vi ikke forventer noe annet av lederne i Sudan, i Burma, Nord-Korea, Kongo, osv?

Og satt på spissen:

- Er dette fordi de ikke er hvite og vestlige at vi ikke har de samme forventningene til dem?

- Er det greit at noen typer mennesker oppfører seg barbarisk overfor sine medmennesker?

- Har vi ulike moralske standarder for ulike mennesker, ulike land, ulike regimer?

Jeg får ikke dette til å stemme. I hvert fall ikke når jeg leser følgende sjokkerende sak hos BBC om kolera-epidemien i Zimbabwe. Og dette nevnes ikke i norske medier. Ei heller skaper det noe synderlig engasjement eller opprørthet i folket.

Cholera moves to rural Zimbabwe

Medecins Sans Frontieres told the BBC that the disease was spreading to remote areas, while cases in some urban areas, like Harare, were decreasing.

The UN says at least 2,755 people have now died - a 20% rise in a week.

Cholera cases have been reported in all 10 of Zimbabwe's provinces and nearly 50,000 people have been infected with the preventable disease, the WHO says.
The rainy season could lead to even more infections, as water sources become contaminated, aid workers warn.

The cholera outbreak has been fuelled by the collapse of Zimbabwe's health, water and sanitation systems.

Cholera: 2,755 died since August
Anthrax: Eight deaths since November
HIV/Aids: Estimated 400 deaths a day
Maternal mortality: Risen from 168 per 100,000 in 1990 to 1,100 in 2005

President Robert Mugabe has faced increasing criticism over his country's dire economic and humanitarian plight. Mr Mugabe's allies [i.e, other Southern African Countries] have accused Western countries of trying to use the cholera outbreak as an excuse to topple him.
-

Høflig inntil døden

Flere britiske enn amerikanske passasjerer døde i Titanic-forliset fordi de høflig stilte seg i kø for å komme i livbåtene - og lot kvinner og barn gå først. Økonomen David Savage ved Queensland University of Technology mener i hvert fall å kunne påvise dette, ifølge BBC:

Data suggests Britons in that era were more inclined to be "gentlemanly" while Americans were more "individualist". Women with children had a 70% better chance of survival than men in such an environment.

Synes jeg ser for meg britene som står der i dress og floss og nøder andre til å gå først. Det minner meg litt om John Cleese i "A Fish Called Wanda", hvor han karikerer det britiske til det ytterste. Særlig den geniale scenen hvor han har kalt Kevin Klines amerikanske karakter for "stupid" (noe man i løpet av filmen har skjønt at han absolutt ikke burde gjort) og uanfektet diskuterer hva han egentlig kanskje hvis såfremt i fall la i begrepet "stupid" - mens han henger opp-ned fra tredje etasje, kun med Ottos grep om anklene.
-

Singel fra neste U2-plata

U2.com har i dag lagt ut singelen "Get On Your Boots" for streaming. Dette er første offisielle smakebit fra U2s neste plate "No Line On The Horizon" som slippes 2. mars. Og dette lover ganske bra.

Nyheten har jeg fra El País, hvor jeg hørte et 90 sekundersklipp.

Og nå lurer jeg bare på hvor lang tid det går før norske nettaviser skriver om dette..

Picture from U2.com.
-