Boplikt

Som odelsgutt med akademiske anlegg og interesser, men med en betydelig affeksjon for familie, tradisjon og landlig beliggenhet, har jeg begynt å følge debatten om boplikten med en viss interesse.

I vår har den rød-grønne regjeringen, med Senterpartiet i spissen, varslet innstramminger av boplikten og driveplikten. Noe debatt har det vært, men ikke av den reelle sorten. Med en flertallsregjering med en stor mengde kameler på menyen, vil landbruksrelaterte spørsmål være høyt prioritert for Senterpartiet, til fordel for eksempelvis bispeutnevnelser.

Mediene har skrevet litt om boplikten. A-magasinet hadde en sak sett fra populære feriesteder for folk fra Oslo vest og Bærum, steder som Lyngør, Tvedestrand og Tjøme, hvor flere bygg med boplikt står tomme bortsett fra noen uker på sommeren. Dagens Næringsliv på sin side er imot innstrammingen av loven og mener at man har valget mellom "hyttefolk eller spøkelser":

Denne uken kom Bygdeforskning med en rapport som er nok et argument for at også folk som eier landbrukseiendommer, bør få styre over sin egen eiendom. Bygdeforskning har intervjuet 3357 eiere med boplikt. 18 prosent av dem - nesten hver femte - oppfyller ikke boplikten. Viktigere er det at så godt som alle av dem som faktisk oppfyller boplikten - 94,5 prosent - sier de ville bodd på gården uansett. Mange av dem vet ikke engang at de har plikt til å bo der. De har rett og slett bare lyst til å gjøre det.

Det er tydeligvis forskjell på hva man leser, for den samme rapporten fra Bygdeforskning brukes også som argument for å stramme inn boplikten.

Fra 1. juli skal Senterpartiets nye landsbrukslover gjelde. Jeg har ikke fått lest dem ennå, men et raskt overblikk gir inntrykk av at dette kan bety ganske omfattende endringer og ha en viss innvirkning i mitt liv.
-