26 januar 2009

Stakkars lille mann

Jeg åpnet Aftenposten i morges og så et stort bilde av en deppet Alanzinho under overskriften "Går glipp av 60 mill." Foranledningen var at Stabæk-spilleren Alanzinho, som de siste dagene har vært aktuell for en overgang til den tyrkiske klubben Trabzonspor, hadde kalt inn til en pressekonferanse i sin egen leilighet på Bekkestua. Der fikk norske sportsjournalister høre at det ikke ble noen overgang, at Stabæk og Trabzonspor var enige om beløp, men ikke betalingsform, at Alanzinho var trist, osv.

Den var den klassiske historien om den lille mann som blir offer for det grådige, kyniske og hensynsløse "systemet", i dette tilfelle fotballklubben Stabæk. Og journalistene, som vel ofte lar den lille manns og den godt-selgende sak gå foran en balansert fremstilling, lar seg rive med. Som Aftenpostens Robert Veiåker Johansen:

Da Stabæks juvel slapp Aftenposten og flere andre norske medier inn i
hjørneleiligheten sin på Bekkestua i går kveld, var det én ting som var så godt
som fraværende: Smilet hans.

Noen timer tidligere hadde han fått
telefonbeskjed om at Stabæk hadde vendt tommelen ned til tyrkiske Trabzonspors
bud på 40 millioner kroner. «Alan» trodde knapt at det var sant. Han var helt
sikker på at han ville få reise, at alt var i orden.


«Stabæks juvel", fraværet av «Smilet hans», «Alan»... Stakkars lille Alan, den oppofrende, omtenksomme, men likevel så profesjonelle Alanzinho:

–Jeg har ikke motivasjon nå. Jeg er veldig trist, og jeg vet ikke når
tristheten vil gi seg. På banen er jeg en spiller som har behov for å være
fornøyd og glad. Det er jeg ikke nå. Det føles som om jeg har mistet en stor
mulighet i livet. Jeg har en stor familie i Brasil, det er ikke en rik familie,
og alle hadde håpet at dette skulle gå i orden, sier han.
–Vurderer du å
«streike»?
–Nei, selvfølgelig ikke. Jeg har kontrakt med Stabæk, er
profesjonell, og elsker klubben.


Og hva med Stabæk, Alanzinhos arbeidsgiver? De får såvidt komme til orde, men får åpenbart ikke anledning til å kommentere påstander, karakteristikker og antydninger fra Alanzinhos agenter. Eller journalistens egne ledende spørsmål, for den saks skyld:

Verken Fosdahl [Alanzinhos norske agent], agenten Marcelo Di Almeida, tolken
Morten Hennie eller hovedpersonen ville si det høyt, men det skinte gjennom at den søkkrike Stabæk-investoren Kjell Chr. Ulrichsen får skylden
for at avtalen gikk i vasken.
–Stabæk gikk med 30 millioner kroner i
underskudd i fjor, forstår du at de kan si nei til 40 millioner for deg?
–Nei, det forstår jeg ikke. Jeg får mer og mer juling på banen, og jeg kan
bli skadet. Det vet man aldri. Nå frykter jeg at jeg ikke vil få et tilbud som
dette igjen.

[...]
Stabæk var fornøyd med tilbudet fra tyrkerne,
men ikke med måten betalingen skulle skje på. I Alanzinho-leiren bekreftes det
at den norske klubben krevde over halvparten av overgangssummen med en gang. Det
kravet skal ikke ha vært der da partene hadde et svært positivt møte fredag
kveld.
–Vi beklager at vi ikke var klare nok, vi burde ha vært tydeligere
tidligere, men det har skjedd mye i klubben i det siste, sier Stabæk-leder Einar
Schultz, som forteller at spilleren ble «veldig lei seg» da han fikk beskjed om
avgjørelsen.
–Stabæks premisser endret seg i løpet av helgen, sier
Fosdahl.


Og jammen er det ikke plass til noen antydninger om folk fra Bærum, irrelevante argumenter som vil fått nylig Arne Næss til oppgitt riste på hodet:

–Dette handler ikke bare om fotballspilleren Alanzinho, men også om mennesket
Alanzinho. Han er ikke født inn i noen rik familie, sier Di Almeida.
–... i
Bærum, supplerer Fosdahl.

«Alan» føler at han har utrettet og oppnådd
alt som er å utrette og oppnå i Norge.

Det føler ikke Stabæk.

Fortsettelse følger.


Hele pressekonferansen og artikkelen stinket av kynisk iscenesettelse fra Alanzinho og hans agenters side. Det er som regel en del fram og tilbake mellom klubbene og mange sinnrike alternativer og løsninger for betaling av overgangssummer, men de blir som regel enige til slutt. Men Alanzinho og agentene går altså ut i media og legger ekstra press på klubben sin ved å plassere spilleren i offerrollen. Og for under ett år siden var det Alanzinho selv som var så desperat etter å komme seg ut av norsk fotball at Stabæks egne supportere kalte ham "grådig".

Men det er glemt. Den lille manns kamp mot systemet, må vite. Og snart kan nok Robert Veiåker Johansen og hans kollegaer nok en gang glede seg over det meningsfulle ved yrket sitt, for nå blir det visst til at Alanzinho selges likevel. Hadde klubbene kommet til enighet uten Alanzinhos pressekonferanse og medienes oppbacking? Jeg tror det. Men om ikke annet har man i hvert fall klart å forringe omdømmet til Stabæk som klubb og investor Kjell Chr. Ulrichsen. Og det kan nok norske journalister like.

REDIGERING: Har fjernet et par bilder av Alanzinho - se kommentarfeltet.
-

4 kommentarer:

Anonym sa...

jeg blir bare mer og mer overbevist om at brasilianske spillere - generelt sett - er vanskelige aa ha med aa gjoere. Skal stadig vekk en tur til hjemlandet, fester mer enn vaar-kaate russer paa 16 mai, skiter mye i det meste osv. Vet om et par unntak, men allikevel..

Anonym sa...

Er litt i tvil om hva fotograf Rolf Øhman mener om at bildet hans ligger på denne siden, men jeg skal spørre ham. Mvh Robert Veiåker Johansen

Einar sa...

Enig med deg, hook.

Ellers fint å se at i hvert fall én journalist kan se saken fra en annen vinkel enn Alanzinhos, lenke her.

Einar sa...

Hei RVJ. Jeg pleier å skrive hvor de opprinnelige bildene er hentet/tyvlånt fra, men glemte det vel i dette tilfellet. Tvilen synes jeg skal komme opphavsmannen til gode, og jeg har ikke noe problem med å fjerne bildene.