20 september 2008

Tiden og kunsten

Jeg har begynt å lese Dag Solstads artikkelsamling Artikler 1993-2004 igjen. For et halvt år siden strandet jeg ved en lang artikkel om arverekkefølge, makt og legitimitet i rosekrigenes tid i England. Men nå leser jeg altså igjen, og i dag leste jeg en artiklene som var en "Forsiktig kommentar til refleksjon over tidsbegrepet", nærmere bestemt kunstens forhold til tiden. Essensen i forfatterens observasjon kan muligens sammenfattes i dette avsnittet:

Vi kan alle registrere det. Tida selv som så ubønnhørlig bryter gjennom
kunstverket og setter seg der. Fast. Det er ikke kunsten som har fanget tida,
det er tida som har lenket kunsten. Til seg selv.


Det er noe facinerende paradoksalt her. Men jeg klarer ikke helt å ta stilling til hva jeg skal tenke om det, hvorvidt det er problematisk for kunsten eller ikke.
-

2 kommentarer:

grublaren sa...

Fint sitat :-)

Eg trur det har med tolking av omgrepet tid å gjere, om ein tolkar det som noko forbigåande, som ruslar eller spring av garde. Eller som noko som ER, gjennom alle tider, -det tidlause i livet sjølv.

Kanskje er begge tolkingane like rette og like viktige for kunsten. Og kanskje heng dei uløyseleg saman, komprimert i dette udefinerbare som slår ein i møte verkeleg kunst. Som rører ein.

Einar sa...

Tror absolutt du er inne på noe, at synet på hva tid er påvirker hvordan man ser på relasjonen mellom tiden og kunsten. Men er redd det fortsatt blir litt for abstrakt for meg.